Jeg har grublet littegrann i det siste og klaget en del. (den ene uka i måneden er jeg så sytete at halvparten kunne vært nok) Du vet… tante rød er på besøk, eller brannbilen kom innom som enkelte sier.

  Men  så har det seg sånn at i denne perioden her,  blir jeg skikkelig surmula. Det kommer vel av at det verker så fælt og jeg blir slapp og ekkel i kroppen. (Se… der var jeg i gang igjen)

Og når jeg er sånn, Ja… I denne tilstanden… Da blir jeg litt i overkant av en sånn derre hør på meg kjærring.

Åååå Jeg har så vondt i magen (passer jo da på å si det sånn at sambo hører meg. Kan jo hende jeg får litt sympati vet du)

Au ryggen min…. Vondt i hodet… (SYMPATI)

Å unger… Ikke bråk så fælt. Mamma er ikke i form….

Og hvis sambo (gud forby) sier noe som ikke helt passer meg… Uff..  *klikk* Heldigvis har jeg fått forklart han at disse ekle hormonene ikke er så enkle å kontrolere alltid. Og jeg tror han har en liten forståelse for det.. Merker han er litt mer forsiktig med hva som plopper ut av munnen liksom.

Men så har jeg tenkt litt på det… Hvis det hadde vært omvendt. At mannfolka hadde en sånn periode i måneden som gjorde at de ble litt hormonelle og klagete. En slags mansenuke liksom. Hvordan hadde vi kvinnfolk taklet det??   .. Hvis du tenker på hvor syke enkelte menn blir av en forkjølelse. 

Jeg skal IKKE klage når sambo er forkjøla lenger. Hvor ofte skjer det…. Tenker på hva han gjennomgår med meg og den neseblodet tok heisen ned uka.

Og den gangen jeg var gravid med førstemann som jeg gjorde det slutt og kastet han på dør fordi jeg ikke likte mannfolk akkurat da….   Taklet ikke at de pratet til meg, så på meg eller lukta av dem.

Nei jeg har nå bestemt meg for å gi ekstra mye omsorg neste gang han er forkjøla.. Sånn for å gi litt igjen for alle de ukene i året han får gjennomgå og må gå på puter i heimen.

Glad i deg sambo. *smask*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende